13 Helbredelse ved tro – eller motsatt?

Til nye lesere: Kameratprat er en samtale mellom Runar og Øyvind, to gamle venner som har lignende bakgrunn men ofte ulikt ståsted. Vanligvis skriver vi annenhver gang, bakteppet fremgår av velkomstsiden og tidligere innlegg, som er nummerert i den rekkefølgen de er lagt ut.

Hei Runar, nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet på bloggen vår. Det har sine grunner, som vil fremgå av dette innlegget. Uansett konstaterer jeg at dette er første innlegg i 2019, så jeg vil takke for interessant kameratprat i halvåret som gikk.
Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Du avsluttet det forrige innlegget ditt med denne korte fortellingen:

At man ser overnaturlige ting som helbredelser er etter min mening med å bekrefte den troen man hører forkynt. Det hendte den gangen jeg selv kastet krykkene på en gudstjeneste etter en skade og kunne springe fritt rundt. Så troen kan tydeligvis både vokse og troen kan avta.

Runar: 12 Er tro en legning?

Min helbredelseshistorie

Selv oppdaget jeg litt utpå nittitallet at jeg hadde slitasjegikt på grunn av medfødt hoftedysplasi. Jeg fikk vansker med å sove, sitte og gå på grunn av sterke smerter i begge hoftene. Det hadde også begynt å verke i knærne, så jeg klarte ikke å sette meg på huk eller reise meg igjen uten å hjelpe til med armene.

En kveld var jeg på møte i menigheten der vi gikk (vi kalte det ikke «gudstjeneste», det var alt for religiøst!), ble alle som var syke invitert frem til forbønn og helbredelse etter prekenen. Jeg hadde vondt som vanlig, men jeg trodde jo på at Gud både kunne og ønsket å helbrede syke, så jeg gikk fram og stilte meg opp i forbønnskøen. Det var mange der, noen var gjengangere som kom fram nesten hver gang. Pastor Martin spurte hva som feilte meg, deretter ba han for meg og befalte sykdommen å forlate kroppen min, slik tradisjonen var i dette miljøet.

Rundt meg gikk mennesker i gulvet da de fikk forbønn; noen gikk «rett ned» som om kroppen bare falt sammen, andre hadde en kontrollert landing som tydet på at de egentlig hadde full kontroll.
Selv ble jeg stående, og kan ikke huske at jeg kjente eller opplevde noe spesielt i det hele tatt.

Før jeg plutselig kjente at smertene var borte!

Martin ba meg gjøre de bevegelsene som jeg tidligere ikke hadde kunnet gjøre. Jeg flyttet vekten fra side til side – ingen hoftesmerter! Ned på huk og opp igjen uten støtte – helt smertefritt i knærne også!
— Dette var jo veldig udramatisk, husker jeg at jeg tenkte, men det er vel slik det føles når Gud griper inn og endrer den fysiske virkeligheten vi lever i, selv om jeg godt kunne ha tenkt meg en mer overnaturlig (overbevisende?) schwung over det hele. Det eneste jeg var helt sikker på, var at jeg hadde smerter for ett minutt siden, men nå kjente jeg ingen ting.

Da jeg ble bedt om å vitne fra scena om det som hadde skjedd, nølte jeg ikke et øyeblikk. Jeg gikk opp på talerstolen og ga hele forsamlingen del i den utrolige opplevelsen jeg nettopp hadde hatt – og ga Gud æren for det.

Klart at slikt påvirker troen!

Både for meg og for dem som hørte på!

Fortsettelsen på historien er slik:
Etter å ha blitt helt smertefri søndag kveld, var smertene tilbake neste morgen, akkurat like sterke som før.

Nå har jeg kastet inn håndkleet, og for tre uker siden fikk jeg operert inn hofteprotese

I de drøyt tjue årene som har gått siden den gangen, har jeg holdt hoftene noenlunde i sjakk med trening. I korte perioder med intens trening har jeg vært smertefri, men både nattesøvn og daglig livskvalitet har blitt gradvis dårligere.

Røntgenbilde av hofteparti med innsatt hofteprotese. Protesen er hvit på bildet.Hofteprotese. Illustrasjon: NIH/Wikipedia

Nå har jeg kastet inn håndkleet, og for tre uker siden fikk jeg operert inn hofteprotese på høyre side.
Dette er hovedårsaken til at jeg har vært passiv på bloggfronten i det siste, det kreves et klart hode og derfor god nattesøvn for å skrive meningsfullt om dype temaer.
Om et par måneder opereres den venstre hofta.

Hvordan påvirket dette troen min?

Som du selv skrev: troen kan både vokse og troen kan avta.
Den nevnte søndagskvelden på nittitallet spratt gudstroen min et langt hakk oppover på skalaen.
Dagen etter var den svakere enn noen gang.

Det finnes teologi som sier at du må «gripe helbredelsen i tro», holde fast på den ved å bekjenne at du er frisk, for at den skal materialisere seg. Men i mitt tilfelle hadde den allerede materialisert seg, jeg var smertefri den kvelden! Dessuten har jeg aldri trodd på teologien om at en mottatt gave fra Gud kan bli fratatt deg igjen hvis du ikke responderer på en spesiell måte etter du har fått den – og jeg antar at heller ikke du tror på dette, Runar.

Jeg mener, hvis smertene forsvant fordi jeg var helbredet, betyr det at Gud hadde formet hofteskålene mine på nytt slik at de ble dypere og at han hadde dekket leddflatene i hofter og knær med ny, frisk brusk. Dette ville i så fall kunne bevises med et røntgenbilde, og det ville ha vært et helt fenomenalt gudsbevis både for meg og alle andre! Og med flunkende nye hofteledd søndag kveld, ser jeg ikke hva i all verden som skulle kunne gjøre dem dårlige igjen allerede mandag morgen (det ville jo i seg selv vært et like stort mirakel som selve helbredelsen!).

Praktisk epistomologi

Så hva skal jeg tro om hendelsen, og fremfor alt hvorfor?

I de første innleggene våre (1 og 2) diskuterte vi epistemologi, metoder for å finne ut hva som er sant. Det er fristende å trekke inn noe fra min egen yrkesbakgrunn som forsker, der spørsmål søkes besvart ved hjelp av hypotesetesting og logikk (det er jo god skikk å snakke om ting en faktisk har litt greie på :-D). Jeg skal likevel prøve å ikke trekke inn alt for mange faguttrykk men heller konsentrere meg om konklusjonene. Hvis du ønsker det, kan jeg eventuelt ta det litt mer grundig og formelt senere, jeg mener nemlig at vi begge både kan og bør trekke noen viktige konklusjoner ut fra våre erfaringer her.

La oss se på din erfaring først

Jeg vet ikke mye om den, men du sier at du hadde en skade og gikk med krykker, og at du under et møte kastet krykkene. Jeg tolker dette som at du ble symptomfri og ikke trengte krykkene etterpå. Og jeg tror deg – jeg tror på at du ikke kjente symptomer etterpå.

Jeg tror også på at dette styrket deg i troen på en Gud som kan og vil helbrede. Konklusjonen «Gud gjorde det» er enten sann eller usann; det eneste du vet, og som jeg velger å tro på fordi jeg opplevde det samme selv og anser deg som en redelig fyr, er at symptomene forsvant.

Så til min erfaring

Den kvelden jeg fikk forbønn, trakk jeg den samme konklusjonen som deg, nemlig at hypotesen «Det var en guddommelig helbredelse som gjorde meg smertefri«, var sann.

Men da jeg fikk igjen smertene neste morgen, satt jeg plutselig med et større erfaringsgrunnlag, med ny informasjon. Hypotesen «Det var en guddommelig helbredelse som gjorde meg smertefri» stemte ikke med min nye erfaring og min forståelse for hvordan guddommelig inngripen fungerer, så jeg måtte forkaste den.
Jeg kan selvsagt ha gale ideer om guddommelig inngripen, men fram til jeg blir overbevist om det, må jeg basere konklusjonen min på det jeg allerede har av informasjon og forståelse. Hvis du dessuten er enig med meg i at jeg faktisk ikke var helbredet, kan vi gå videre og sammen forkaste hypotesen om at «Gud gjorde det» i mitt tilfelle.
(Hvis du er uenig, og mener at jeg ble helbredet, må du gjerne forklare meg hvordan du tenker rundt dette.)

Og nå kommer et viktig poeng: hvis vi forkaster hypotesen, vi samtidig akseptere alternativet, som dekker alle andre muligheter:
«Det var noe annet enn en guddommelig helbredelse som gjorde meg smertefri«.

Bare to muligheter:
Enten var det Gud, eller så var det noe annet.

Det kan være uvant å tenke at vi «må» godta denne alternative hypotesen, men slik er det faktisk. Logikk gir ikke noe slingringsmonn. En kan riktignok være usikker på hvilken av to alternative hypoteser som er sann, men hvis en først forkaster den ene som usann, en tro på den alternative hypotesen, ellers er en irrasjonell. (Denne gjennomgangen er veldig kort og overfladisk. Gi beskjed hvis det er vanskelig å svelge det jeg påstår her, så skal jeg prøve å forklare nærmere.)

Mennesket vil bli lurt

For oss som har vokst opp i miljøer der bønn for syke er dagligdags og «vantro» er helligbrøde, kan det være vanskelig å ha et ekte kritisk blikk på det vi opplever. Dette gjelder også for lederne, predikantene og pastorene.

Tilgi dem, for de vet (kanskje) ikke hva de gjør

Derren Brown

Illusjonisten Derren Brown har laget et par interessante filmer på YouTube der han viser hvordan han kan få virkelige syke eller funksjonshemmede mennesker til selv å tro — eller få andre til å tro — at de er helbredet, helt uten overnaturlig inngripen. I episoden Miracles for Sale demonstrerer han hvordan han får de syke til å bekrefte med ord og handlinger at de er helbredet uten at de er det, ved ganske enkelt å etterligne oppførselen og talemåten til en helbredelsespredikant. (Lenken ovenfor fører rett til det stedet i filmen hvor han demonstrere dette.)

Hvis du ser hele filmen (anbefales!), vær oppmerksom på at en del av våre «gamle helter» som Reinhart Bonnke, Morris Cerullo, Benny Hinn, Kenneth Copeland m.fl. får gjennomgå ganske kraftig. Prøv å se bort fra dette i første omgang, for jeg har et poeng her som ikke henger på at disse predikantene er bevisste luringer.

Tenk for eksempel på pastor Martin som ba for hoftene mine. Han gjorde som Bibelen sier han skal da han ba for meg, han spurte meg så om jeg var blitt frisk, og jeg bekreftet det.
Jeg bekreftet det offentlig foran to hundre mennesker! Da er det jo ikke overraskende at selv pastoren trodde at jeg var helbredet!

…jeg angrer i dag på at jeg ikke ba om å få korrigere vitnesbyrdet mitt.

Det jeg derimot ikke gjorde, var å be om å få komme opp på talerstolen søndagen etter for å fortelle at det var «falsk alarm» og at smertene var tilbake! Det ville ha føltes veldig feil, og bare være egnet til å bryte ned menighetens tro, noe som selvsagt var uhørt. Dessuten er det ikke noe artig å fremstå som «den som ikke ble helbredet likevel» i et miljø der helbredelser er det viktigste gudsbeviset.

Men jeg angrer i dag på at jeg ikke ba om å få korrigere vitnesbyrdet mitt.

Slik selektiv formidling av informasjon kan selvsagt ikke føre til annet enn feilslutninger, og dette kan altså ramme predikanten på samme måte som tilhørerne. Nå er det beviselig noen ekte kjeltringer blant predikantene (prøv å google Peter Popoff, som forøvrig er tilbake i mirakelbusinessen etter skandalen!), men vi trenger ikke anta at alle er slik for å kunne anta at det er mye «fake healings» der ute.

Men kan det oppstå store «ministries» med tusenvis av «tilhengere» hvis det ikke skjer ekte mirakler?

Ja, iallfall i teorien.
Kanskje det er slik at de av predikanten som «overlever» og ender opp med å ha massemøter med titusenvis av publikummere, er nettopp de som bevisst eller ubevisst bruker de teknikkene som Derren Brown demonstrerer. Hvis dette er tilfellet, vil altså ærlige, enfoldige predikanter uten naturtalent raskt forsvinne fra rampelyset, mens de som har lært seg eller bare instinktivt gjør «de riktige tingene», tiltrekker seg stadig flere tilhørere. Sett fra predikantens ståsted kan dette lett tolkes som et bevis på Guds salvelse over tjenesten deres («på frukten skal treet kjennes»), og vi har en spiral: Ryktet går om sterke møter med kraftige mirakler, folk strømmer til, predikanten blir sikrere og sikrere i sin (tidvis absurde) tro og dermed stadig mer frimodig, møtene blir enda heftigere, og sånn fortsetter det.

Alt i alt ser karismatiske menigheter for meg ut som særdeles dårlige forvaltere av sannhet

Jeg sier ikke at det nødvendigvis alltid er slik, men jeg tror vi er enige om at det i beste fall er mye tull og tøys der ute.

Hvis vi går et par tiår tilbake i tid, kjente vi begge personlig mer enn én predikant som senere har innrømmet å bevisst ha overdrevet fortellingene fra «misjonsreisene» sine!
De visste trolig hva de gjorde.

Alt i alt ser karismatiske menigheter for meg ut som særdeles dårlige forvaltere av sannhet, og jeg er lei meg for å ha vært medansvarlig for det.

Ett skritt videre

Bør din helbredelseshistorie få konsekvenser for min tro, og bør min erfaring få konsekvenser for din?

Din erfaring med å kaste krykkene er egentlig ganske lik det jeg opplevde da jeg ble smertefri, så jeg trekker ingen nye konklusjoner når jeg hører din historie. Jeg tror på historien, og den bekrefter at noen mennesker opplever å bli symptomfrie i forbindelse med forbønn. Kanskje veier historien for meg bittelite grann i favør av guddommelig helbredelse, men svært lite. I lys av det jeg har skrevet ovenfor, bortimot ingenting.

Min historie inneholder noe som din ikke gjør: erfaringen av å bli symptomfri for deretter å få tilbake symptomene. Jeg antar at du tror på historien min. Bør dette da ha konsekvenser for din tro?

Jeg tror det bør det. Selv om selvopplevde hendelser naturlig gjør mer inntrykk enn historier om andre, mener jeg at dersom du tror på historien min, bør den svekke din tro på guddommelig helbredelse — om enn aldri så lite.

Husk: min historie viser at det var noe annet enn en guddommelig helbredelse som gjorde meg smertefri. Med andre ord: det finnes andre mekanismer enn guddommelig helbredelse som kan fjerne symptomer. Hvis dette er tilfellet, kan det ha vært en slik mekanisme som førte til at du kunne kaste krykkene. Dette er ikke noe bevis for at det ikke var Gud som gjorde det, men det er et tegn på at det ikke nødvendigvis var Gud som sto bak.

Guds prioritering

Du fortalte ikke nøyaktig hva slags skade du hadde i beinet, men jeg antar at det var noe som naturlig ville gå over av seg selv etter en tid. I mitt tilfelle hadde jeg misformede hofteskåler, noe som aldri forventes å gå over av seg selv – snarere tvert imot, det forventes å bli verre og verre.

…det er påtagelig hvordan Gud ser ut til å prioritere å helbrede små, nesten trivielle helseplager, mens de med kroniske og livstruende sykdommer stort sett dør i sin elendighet.

Siden resultatet for oss begge er nøyaktig det en skulle forvente hvis både du og jeg opplevde en ikke-guddommelig hendelse, er det nærliggende for meg å anta at det var nettopp dette som skjedde. I begge tilfellene.

For all del: dette er ikke noe bevis for at det ikke var Gud som helbredet deg. Men det er påtagelig hvordan Gud ser ut til å prioritere å helbrede små, nesten trivielle helseplager, mens de med kroniske og livstruende sykdommer stort sett dør i sin elendighet.
Hva skal vi tenke om en «kjærlig» Gud som helbreder din forbigående plage, mens jeg selv og legevitenskapen må håndtere mitt livslange problem alene?

Siste episode av podcasten Reisen kommer inn på disse problemstillingene. Episoden har tittelen «#7 Fiksegud (Del 1)«, og den anbefaler jeg på det varmeste blant annet fordi den inneholder sterke intervjuer med ekte mennesker!


Etterord

Runar, jeg vil gjerne komme tilbake igjen til temaet «Er tro en legning?», men det ble veldig naturlig å la dette innlegget handle om helbredelse siden du avsluttet med en slik historie og min hverdag nå er full av operasjonsarr, smertestillende og opptrening fordi min egen «helbredelse» sviktet.
Kom gjerne med en respons på det jeg skriver ovenfor, så lover jeg å respondere på flere av momentene i ditt forrige innlegg å fort som mulig – kanskje til og med fotball-delen av det, selv om det betyr at jeg spiller på bortebane!

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s